Pappa, livet og døden!

Min pappa døde i august 2005. Han var syk i en måned for han plutselig bare døde. Å være nær en person som er på tur inn i døden er en spesiell opplevelse. De første dagene var jeg i sjokk og klarte ikke helt å ta inn over meg hva som hadde skjedd. Etterhvert kom tristheten og tapet sigende innover meg. Det første året etter at han døde kom det bølger av tristhet skyllende over meg. Tårene bare rant og trykket i brystet ble sterkt. Trøsten, tilstedeværelsen, forståelsen og de fine samtalene med kjæresten min, mine to gutter, familien og venner betydde mye i denne tiden. Etterhvert som tiden gikk ble hverdagen og tårene blandet sammen og jeg levde med tristheten. Sakte men sikkert har tristheten blitt byttet ut med minner og pappas liv er en del av mitt liv nå.

Jeg var en skikkelig pappajente og jeg og pappa hadde mange gode samtaler etter at jeg ble voksen. Han fortalte om både de gode sidene med livet, men også de vanskelige stundene. Han lærte meg at den viktigste skolen er livets skole. Jeg har mange ganger tenkt på denne lærdommen. Livet gir meg mange muligheter til å lære hvis jeg er oppmerksom på livet mitt. Å reflektere over hva som skjer og dele erfaringer med andre har lært meg om livet mitt! Gir du rom til å reflektere over ditt liv?

Det er spesielt en gang jeg husker jeg snakket med pappa på telefonen og han åpnet seg og fortalte om en periode av sitt liv der det var svært vanskelig. Han fortalte om personlige opplevelser og både gode og vonde møter med mennesker. Da jeg la på var jeg så rørt av å få lov til å være så nær min pappa og at han kunne dele disse vanskelig hendelsene, som for meg ble en berikelse og lærdom om at livet er vanskelig innimellom. Jeg hadde fått komme pappa veldig nært og noe jeg verdsatte høyt i mitt liv og den opplevelsen lever videre med meg. Etter telefonsamtalen satt jeg meg ned og skrev dette diktet:

Innerst

Innerst inne

Et rom

til en annen

Skatt

I dag har jeg snakket med en venninne om døden. Jeg tenker at det er viktig å snakke om døden. Fordi den er en del av livet og den blir ikke så skremmende når vi reflekterer rundt døden. Som min eldste sønn sa i går...mamma, det finnes ikke liv uten døden! Finnes ikke livet uten døden? Jeg undrer!

Har vi fått sagt det vi vil si til de vi er glade i? Hva skjer hvis de dør og vi ikke har fått sagt det vi ønsket! Jeg undrer!

Hvorfor snakker vi så lite om døden? Snakker vi om livet? Lever jeg det livet jeg ønsker?

Er vi redd for døden? Har den ikke betydning?

Hva kjenner du i kroppen når du kjenner på døden?

Endrer pusten seg?

Jeg undrer, undrer du?

 

Posted with Blogsy