Det blir noen tanker som dukker opp når jeg åpner opp for verden og tar inn alt mennesker rundt meg sier og ser hva de gjør. Mange tanker og spørsmål om hvorfor vi sier det vi sier og gjør det vi gjør. Jeg har liksom to verdener. En verden blant bøker og tekst og mine tanker om mennesker og hvordan vi lager mening i vår komplekse verden. Den andre verden der jeg ser mennesker lager mening i en komplisert verden. Utfører handlinger som gjør at vi er med i et fellesskap. Om det fellesskapet er bra sies ikke, men vi er ikke alene. Må holde seg innenfor fellesskapet for hva skjer hvis vi ikke er med. Blir vi alene da? Hvordan kjennes livet ut alene? Jeg trives i mitt eget selskap og nyter de stundene jeg får. Mange ganger når jeg er i et fellesskap kan jeg kjenne meg mer alene enn når jeg er alene. Hvorfor er det slik? Jeg undrer!
Tilpasning er et ord som ofte dukker opp i mine tanker. I et fellesskap er det viktig å tilpasse seg. Samtidig er det viktig å ikke tilpasse seg slik at vi mister oss selv. Jeg liker å være meg selv og tanker streifer om når er jeg ikke er meg selv? Hva er jeg da? Når jeg mister kontakten med mine følelser og min kropp, hvem er jeg da? Er jeg ikke fremdeles meg selv? Jeg undrer!
Å møte veggen er et begrep jeg hører ofte. Hva betyr egentlig det ' Å møte veggen'? Jeg tenker at det er en måte å si at 'jeg har mistet kontakten med meg selv, der min kropp og mine tankene ikke hjelper meg til å ta valg som holder meg i balanse', og setter på bremsen når livet går fort og gir tid til refleksjon!
Tempo! Mange mennesker ' kjører porche med livet'. Når mennesker har et høyt tempo og har mange oppgaver som skal løses eller gjøres, kan disse gjøreoppgavene ta overhånd og styre livet i et høyt tempo. Mange mennesker blir syke av et slikt tempo og merker ikke faresignalene før kroppen begynner å si ifra i form av smerter ( skuldre og nakke især), høyt blodtrykk, tretthet, søvnvansker, irritasjon og uttallige andre signaler.
Vi skal gjøre så mye hele tiden. Hvorfor det? Hvorfor kan vi ikke "bare være"? Kjenne at vi bare er!
Det er jo så herlig når sansene er rettet mot nuet og fuglenes morgensang blir musikk, opplevelsen av tilstedeværelse som en sitring i kroppen og kjenne at jeg tar innover meg følelsene jeg kjenner og mitt liv. Opplevelse av nuet og følelsen av liv. Noen ganger er det vonde smertefulle følelser og ved å kjenne på de, vender jeg meg mot aksepten av et liv med alt det det innebærer. Gleder meg over de små detaljene i livet som er selve livet. Klarer vi å anerkjenne at livet noen ganger er smertefullt? Og at det også er en del av livet? Og klarer vi å se de små vakre detaljene som gir livet mening? Den spontane klemmen fra minstemann, ordene som sies mellom oss som uttrykker kjærligheten mellom oss, de små handlingene som beskriver omsorg og omtanke for hverandre. Ser vi det.... i alt det vi skal " gjøre" hele tiden? Ser vi andre og ikke minst, ser vi oss selv?
Nyt nuet og en deilig søndag morgen!
Varme gode klemmer fra meg!
Posted with Blogsy
